Hijabinfo

Innledning

Først av alt takk til de som har tatt seg tid til å gi sin mening på mitt innlegg. I alle de årene jeg har klart å følge med det som angår integrering, innvandrere og muslimer spesielt, så er det disse meninger som har kommet frem. Forresten hevder jeg ikke at disse meninger er representativ for hele Norges befolkning.

For å kunne svare på en del spørsmål, har jeg valgt å dele disse opp gruppemessig. Det er da lettere å få et helhetlig bilde. Delene burde leses i sammenheng med hverandre. Dette er den lange versjonen (men langt ifra utfyllende), den korte fikk dere ved mitt første innlegg.

Så var det noen som var med rett ganske irritert over at h*n ble kallt for ’vantro kristen’, ’udugelige vantro’, eller det er det jeg antar. Det stemmer at ’vantro’ blir brukt i Koranen, men det er et ord som Allah har brukt. Det er Han som klarer å se i hjertene våres, ikke vi mennesker. Profeten fvmh har også brukt det men han ble rettet på av Allah hvis han fvmh sa noe som ikke var riktig.

”Dere … bør forstå betydningen av integrering”

Begrepet ’integrering’ skal bli forklart ved hjelp av ordboken www.ordnet.no og Caplex, www.caplex.no, nettleksikon på internett, av J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo, som jeg håper har nok autoritet for leseren.

Ordboken sier at ’å integrere’ betyr ”gjøre til en naturlig del av noe”. Caplex, sier ”integrere (av lat. integrare), danne et hele; innlemme i en helhet”. Det er underforstått at identiteten og integriteten beholdes, dette i motsetning til ’å assimilere’ som betyr ifølge ordboken ”1. gjøre helt eller delvis identisk med; 2. oppta og gjøre til en homogen del av seg.” Caplex sier under ”assimilasjon” ”assimilere, oppta og gjøre likt med noe, innforlive, fordøye”.

For å gjøre ’integrering’ enda tydeligere: man kan ta for seg en radio som man ønsker å koble til en bil. Den delen som blir koblet til har ikke vesentlig forandret seg. Som sagt er dette ikke tilfellet når det er snakk om assimilering f.eks. opptar kroppen næringsstoffer og omdanner dem til celler og vev. Konsistensen og formen har forandret seg vesentlig. Det som opprinnelig var der, har fullstendig forvandlet seg i hovedmaterien. Så jeg håper at den som sa ”Forskjellen på integrasjon og assimilering er egentlig uvesentlig” forstår at jeg er uenig (og ordboken også).

Når noen sier at muslimske kvinner skal ”kle seg som folk flest” og jeg antar at man da henviser til klær som dekker hele kroppen og bruk av hijab, da prøver man å forandre noe vesentlig i dem: det som er en del av deres identitet og integritet. Hvorfor? For å forklare det så skal samtidig taes med det at en del synes at hijaben er en symbol og kan taes av og på når andre enn den som bærer den ønsker det.

Jeg bærer min hijab (og de klær som følger med) som resultat av de tanker og den overbevisningen jeg har: det indre er viktigere enn det ytre og jeg ser på min kropp (meg selv) som verdiful. Det er jeg som bestemmer over min kropp og ingen andre, derfor viser jeg den til de jeg ønsker. Dessuten når jeg er kledd som jeg er da er det først og fremst det indre og det intellektuelle den andre skal forholde seg til og ikke mine former, mitt utseende. Overbevisningen min er at Allah ønsker det beste for oss kvinner. Det å ta på meg hijab og ta de klær på meg som jeg har, er en logisk følge, det mest effektive resultatet av alle disse tanker. Tankene har blitt satt om i handling; de prinsipper jeg har, har jeg ønsket å gjennomføre i hvordan jeg oppfører meg og i hvordan jeg kler meg.

Alkohol er mer av det samme. Allah har gitt oss regler, men ikke for at vi skal følge dem uten videre. Vi blir hele tiden oppfordret å bruke vårt intellekt og lete etter kunnskap (og for å tilføye: islam skiller ikke religion og ratio, religion og vitenskap). Allah har en plan, et konsept basert på prinsipper. Noen av disse prinsipper er: beskytte sjelen, beskytte kroppen, beskytte intellekt, beskytte familien, beskytte eiendom, beskytte omgivelsen, etc. etc. Utifra prinsippene kom reglene.

Siden alkohol er mer skadelig for kroppen, intellekt og sjelen enn den gjør oss godt så har Han forbudt oss til å håndtere alkohol. Og jeg er enig. Så det betyr: ikke drikke, ikke transportere, ikke tilrettelegge for etc. For noen høres dette strengt ut, men det er  et valg basert på prinsipper.

Angående symbol: ifølge Caplex betyr ’symbol’ ”konkret ting som står for el. uttrykker en abstrakt forestilling”; ifølge ordboken er et symbol ”1. en tegn, gjenstand, person e.l. som representerer, anskueliggjør noe: 2. ( teol.) offisielt anerkjent trosbekjennelse”. Betydning 2. er ikke tilfellet her. Korset som kristne bruker faller under 2. og ikke 1. ville jeg tro. Angående 1. så er det underforstått at ”noe” er erstattbar. Et godt eksempel er et logo. Etter hvert kan en bedrift velge å forandre på  logoet deres fordi den som de hadde er f.eks. utdatert. Så for å komme tilbake til hijaben: tanker som ble satt om i en handling. En veldig enkel parallell: jeg vil beskytte mine føtter (tanke), derfor tar jeg sko på meg (mest effektive handling). Skoene mine er ikke et symbol for det ønsket å beskytte mine føtter, men resultatet av det ønsket jeg har.

Så å forlange fra meg å kle meg annerledes, betyr for meg at man egentlig sier at jeg ikke må ta det så nøye med mine prinsipper. Siden prinsippene mine utgjør en del av fundamentet mitt (identiteten min), er det ’å ikke ta det så nøye med mine prinsipper’ en vesentlig forandring. Og da er det ikke mer snakk om integrering men assimilering.

Det samme gjelder når jeg blir oppfordret til å ha min tro i fritiden. Så Den som har skapt meg, Den som har gitt meg alt, skal jeg fortelle ’Beklager Gud, men akkurat nå så passer det ikke at Du er her’. For meg er det et tegn for utakknemlighet fra min side. Før noen begynner å ha noen bemerkninger: hvis en annen ønsker å gjøre dette da for all del gjør det. Det er ikke min rolle å dømme andre.

Integrering er en nødvendighet. Vi er sosiale vesener og vi ønsker og trenger å kommunisere med hverandre. Mennesker generelt har et naturlig behov for å tilhøre, og vi leter oss derfor frem til dem vi har noe til felles med om det er sport, hobby, språk, kultur, religion etc.

Integrering er nødt til å komme fra begge sider, må komme i gang fra begge sider og skal være et oppriktig ønske, også fra begge sider. Regjeringen hjelper utlendinger til å integrere seg. De får lære språket, de kan få en utdanning via NAV på bestemte betingelser etc. Topp! Problemet oppstår bl.a. når den villige utlending som har lært seg språket opplever, møter motstand. Regjeringen var villig (eller sånn virker det), men en del av befolkningen har ikke kommet så langt eller vil rett og slett ikke. Så regjeringen kan med all den viljen den har pålegge kvota, men det forandrer ikke nødvendigvis synet hos befolkningen. Som sagt: forandring må komme innenfra ikke utenfra.

”Er ikke norsk skole bra nok?”

Vel, når det gjelder kvaliteten til skolen så har jeg ikke fått mandatet for å utføre kvalitetetskontrollen. Dessuten er en slik kontroll så omfattende at jeg ikke engang ønsker å gå inn i den. Likevel så er det mulig å snakke om skolen med tanke på en del prinsipper som er like om det nå gjelder en skole i Japan, Brasil eller Norge. Det er et spesielt jeg skal snakke om her. Så er det et element til som gjelder en del skoler i den vestlige verden.

Formålet med skolen er bl.a. at barn får undervisning. I tillegg er det en institusjon der man overdrar normer og verdier, fordi det er et samleplass for alt det som lever av normer og verdier i et samfunn. Logisk fordi barn av all slags familier går der: kristne, muslimer, buddhister, ateister, humanister etc. Dessuten kommer en del av de som har gått på skolen tilbake som lærer og bærer med seg det skolen og resten av dette samfunnet har gitt dem av normer og verdier.

For å sørge for at ingen gruppe skal få en sær-posisjon så trenger man å finne den fellesnevner, det som binder alle disse forskjellige grupper sammen: vi er alle mennesker, vi skal ha respekt for hverandre, være tolerant etc. Når det kommer til det sjelelige, det åndelige, da oppstår det et problem. Vi har alle en kropp og en sjel, men  hvor går grensen mellom å fortelle hvordan folk oppfatter sjelen og det å forkynne? Man har løst dette ved utelukkende å konstatere at alle har en sjel.

Dette valget ble tatt for lenge siden. Så en del av de som har kommet seg gjennom skolen ble lærer, ga disse tankene videre, ble erstattet av den neste generasjon etc. Effekten av denne prosessen forsterker seg med generasjonene, for flere og flere får disse idéer i bagasjen sin og dermed blir en tanke til en norm/verdi. Selvfølgelig lever man ikke i et vakuum og ’variasjonene’ er der. Likevel når det er så mange rundt et barn som stortsett tenker på denne måten og blir opplært å tenke på denne måten, da er det forståelig at man etter hvert tror at verden skal være slik. Resten av samfunnet bekrefter til og med denne tanken for den setter sin lit stortsett på det materielle. Det man putter inn, kommer ut.

Fordi man var nødt til å finne den fellesnevner og fordi dette er den gjeldende normen i dette samfunnet så har man sagt eller oppfatter man dette som noen her sier ”nøytralt”. Dessverre er dette misvisende. Det er et utgangspunkt, men langt ifra nøytralt. Med en gang noe er på forhånd bestemt eller valgt, så kan det ikke mer være  snakk om nøytral. Nøytral i dette tilfellet ville være å ikke velge. For et barn ville dette bety å ikke gå på skolen, å ikke få undervisning, men det er selvfølgelig helt uaktuelt. Her er jeg da enig i det noen her sa ”… jeg tror at vi som barn uansett blir indoktrinert med noe, verdier, normer og tankesett. Det er slik det er og alltid vil være.” Jeg personlig ville ikke ha brukt ”indoktrinert” siden når det gjelder våre foreldre så har de valgt ut av den kunnskapen de hadde og ut av det de trodde ville være det beste for oss barn. Jeg er også helt enig i resten h*n sa.

Som mor har jeg ansvar for velværet av mitt barn. Dette gjelder det materielle òg det åndelige. Når en offentlig skole velger av forklarbare grunner å la være å ta seg av den åndelige delen, gir den ikke et helhetlig bilde av mennesket. Det er snakk om ubalanse for vi er kropp óg sjel. Siktet eller utilsiktet, ved å ikke nevne ’sjelen’ eller bare å nevne i forbifarten’at mennesket har en sjel’ bagatelliserer man, sier man implisitt til barn at det ikke har noen nevneverdig verdi og barn internaliserer denne tanken. Så hvordan kan man da ta et balansert valg senere i livet når i utgangspunkt sjelen ikke er en integrert del av deres verden sånn som kroppen er, sånn som det materielle er?

For å føre tankene litt videre: når man møter denne krisen i livet der man er nødt til å sette tingene i perspektiv, der man lærer hva som er viktig. Kan det hende at det er akkurat denne sjelen som banker på døren, denne sjelen som man har neglisjert?

Et argument kan være at barnet kan få lære om det i fritiden. Selvfølgelig men et barn like mye som en voksen prøver å få bekreftelse for sin oppførsel og leter etter sin tilhørighet. De fleste vil da velge det størstedelen, hvis ikke alle, av vennekretsen hans/hennes holder på med, gir uttrykk for, for det er det som er normen for gruppen. Det trengs en veldig sterk personlighet og stor selvtillit for å bryte med det, for hvis h*n ikke er med i leken da ligger h*n utenfor.

Et annet viktig element som gjelder en del Europeiske skoler er følgende: Av alle navn man husker som har bidratt til denne vestlige sivilisasjonen, hvor mange var muslimske? Av forklarbare grunner så har Europa stortsett valgt å utelate en del av historien som har med muslimer c.q. Midt-Øst å gjøre. Norge er ingen unntak. Om man vil eller ikke vil tro på det så har også de påvirket Europas historie: gjennom handel (f.eks. Silkeveien), Spania og Balkan har vært under muslimsk styre, tanker ble utvekslet etc. Det finnes legio eksempler av alt dette. Man ønsker å kalle denne tiden jeg snakker om for den ’mørke’ Middelalderen, insinuerende at det ikke skjedde noe nevneverdig i Europa. Det var bare snakk om stagnasjon og derfor ikke viktig for en européer c.q. nordmann å lære om. Det en del mennesker fortsatt nekter for er at kunnskapen som vi har i dag delvis ble videreført fra egypterne, til grekerne og romerne og via den muslimske verden (som Sør-Europa var en del av) tilbake til de store tenkere bl.a. Renaissancen (Opplysningstiden) ga. Nå er det en del av historie som blir bagatellisert på en subtil måte.

Forresten er det interessant å finne ut av hva som har skjedd med Afrikas historie, siden Afrika har vært en del av Europa og til og med en hel ’Gullalder’ ble bygget på den. For ikke å snakke om en del ’misoppfatninger’ (*) hvis ikke forutinntatte meninger, man har bl.a. angående afrikanerne. Kan det hende at de finner sitt ophav i akkurat den bagatelliseringen?

Så lenge en stor del av den norske skolen skal ha denne formen og curriculum som den har, så skal den gi videre de tanker som den alltid har gjort. Skolen er ikke integrerende men assimilerende, fordi den kjører barn i akkurat det sporet som en del egentlig ønsker at muslimer skal kjøres i (jeg kommer tilbake til dette senere). Dessuten så gir den etter mitt syn til og med et skjevt bilde av mennesket og den vestlige menneskets historie. Og det er en grunn til det.

Hvorfor integrering ved hjelp av en muslimsk skole

Som forhåpentligvis også ble tydelig av det jeg skrev ovenfor så finner muslimske barn og ungdom ingen referansepunkter når det gjelder det åndelige og har ingen referansepunkter når det gjelder det kulturelle utenfor hjemme sitt. Dessuten opplever de motstand fra det samfunnet de lever i. Og selv om en del klarer seg tilsynelatende fint så sliter dette rett og slett på selvtilliten som kan føre til en identitetskrise. I verste tilfellet ytrer det seg i motstand mot det samfunnet de lever i og usosial oppførsel; ikke ukjent når man ser på samfunnet. Følgen er at integrering stagnerer.

Ved å ha en islamsk skole så er man i stand til å gi dem det de trenger: nemlig den selvtilliten og tryggheten i identiteten som gjør det lettere å være en del av dette samfunnet, for begge sider, og et helhetlig bilde av mennesket for at det skal oppnå balanse i sitt liv. Som sagt ”tilfredse mennesker, lykkelige mennesker, de som har selvtillit lar seg lettere integrere… vil være åpen for andre, ha tillit til andre og vil fungere bedre i samfunnet.”

FrP sier at det gjerne vil at muslimer skal integrere og av alle valg de har i verden velger de en by der integreringen slo feil. Er det ikke å underminere sin egen politikk? Er det logisk, er det konstruktivt? Hvorfor blir Al-Salamskole i Örebro, Sverige f.eks. ikke nevnt? Denne skolen har en skolesjef som er fra Irak og en rektor som er svensk, som nesten all undervisende personal. Arabisk, Islam og Koran-undervisningen blir gitt av muslimer som også snakker svensk. Voksne svenske, som bærer sin kultur med seg, underviser på en skole med muslimske barn. Integrering foregår der den skal foregå og rett foran deres øyne.

Er det snakk om segregering? Nei, fordi muslimer lever ikke i et vakuum. De går på samme skole, men samtidig så har de voksne norske lærere, så lærer de om Norge og fordi de lever i Norge så møter de hver eneste dag nordmenn når de går på bussen, på butikken, på idrettslag, etc. de ser dem på tv, i aviser. ’Ja, men hvordan kan de da lære seg toleranse?’ Jeg vet ikke helt hva man tenker på når man snakker om muslimer: en homogen gruppe som i alt de gjør oppfører seg på akkurat samme måte? Det finnes muslimer fra Norge og resten av Europa, inkludert Bosnia og Hercegovina, Somalia, Algeri, Marokko, Kina, Burma, Pakistan, Singapore, etc. Jeg kan vel trygt si at alle har sin egen kultur. Klarer et barn å være tolerant i en slik omgivelse da er jeg sikker på at de også ville klare å være tolerant ovenfor andre nordmenn, vi er tross alt alle mennesker. Men muligens hadde den som sa det i tankene at det finnes nordmenn i  Spania som lever segregert fra den spanske befolkningen. De har klart å kreere et samfunn i et samfunn med sin egen frisør, lege, sine egne butikker der det selges norsk mat, de har sitt eget trygdekontor og alle snakker selvfølgelig (bare) norsk.

Andre argumenter

Så var det argumenter som gjaldt at ”dette er et kristent land” eller som man vil at landet er bygget på kristne verdier. For så vidt jeg har forstått så er toleranse og medmenneskelighet, kristne verdier. Så da burde man vel være i stand til å kunne leve sammen med muslimer også? Eller er disse bare forbeholdt en bestemt gruppe? Eller er disse verdier tomme ord som slenges med når det passer seg? Dette er veldig pent sagt inkonsekvent oppførsel, men det finnes også andre ord.

Så hevder dette samfunnet at det er sekulært så av den grunn skal muslimer ikke få lov til å ha sin egen skole. Ifølge ordboken betyr ’sekulær stat’ en ”stat med religionsfrihet og uten statsreligion”. Jeg vil bare peke på at en kristen parti har regjert dette landet eller om du vil har vært med på å regjere dette landet. Noen sa at det ”kan like godt bli kallt for Omsorgsparti”. Det er ikke opp til meg å bedømme om navnet KrF dekker innholdet, men så finnes det kristne skoler og hvis jeg ikke på eget initiativ melder meg ut av den Norske Kirke da får Statskirken penger for meg. Men når muslimer spør å ha sin skole, fordi i dette landet hevder man at det har religionsfrihet, da følger det protester. Gjelder religionsfrihet for alle eller bare for en del? Igjen inkonsekvent eller…? Hvor er logikken?

Hva betyr ’demokrati’? En ”styreform hvor folkeflertallet gjennom valg av nasjonalforsamling har den avgjørende politiske innflytelse, og mindretallet har fri adgang til å arbeide for sitt syn; flertallsstyre med politisk frihet”. Så igjen:  inkonsekvent, holder ikke mål.

Foreløpig konklusjon

Foreløpig vil jeg konkludere med at en del argumenter som ble nevnt i kommentarene er inkonsekvente fordi de gjelder bare for en del eller om du vil en bestemt del av befolkningen:

-kristent land

-sekularisme

-demokrati

-integrering: her er det ikke snakk om å være inkonsekvent men i det minste misforståelse av betydningen

-skolen har en assimilerende virkning og er ikke nøytral

Det jeg ikke har snakket om er en siste gruppe uttalelser som f.eks.: ”Uten store forandringer i det samfunnet dere kom til.”  ”Det er ikke et muslimsk land enda.” ”… eller ønsker muslimer å komme til Norge for å prøve å gjøre Norge til en muslimsk stat?” I første instans blir disse ikke tatt på alvor og til og med bagatellisert. For det høres ut som om muslimer skulle ha samlet seg et sted i verden og skulle være med i en konspirasjon til å islamisere Norge. ’Nei, men kom igjen da, alvorlig talt!’ sier de fleste. Men man skal aldri bagatellisere andre sine følelser. Selv om de ikke er vesentlig for den som hører på så er de det for den som uttaler seg.

Jeg tror jeg kan trygt si at de som uttaler seg elsker sitt land og er til og med stolt av å være norsk. En som er utlending klarte å uttrykke det slik ”Kjære nordmann, stå på sitt kultur, samfunn og for sitt land! Vær stålt av sitt identitet!” Ikke bare elsker disse mennesker sitt land, men de føler også en tilhørighet til dette landet. Dette er det man kaller for ’nasjonal identitet’. Etter min mening burde dette være ikke mer enn logisk og er til og med fantastisk. Så denne gruppen ikke bare elsker sitt land, men den frykter også at de ikke ville klare å identifisere seg mer med Norge i fremtiden. At Norge skal ha forandret seg til de grader at de ikke vil finne noen referansepunkter i det de holder kjær eller at Norge ikke skal være mer som de ønsker den skal være i fremtiden (nemlig et muslimsk land).

Der det begynner å bli vrien er når kjærlighet, stolthet og redsel blir til arroganse og blir til og med ekskluderende. Og da faller plutselig alle puslebiter på plass. Det som var inkonsekvent og uforståelig før –se foreløpig konklusjon- fikk plutselig betydning. Det er derfor (og her kommer betingelsene som jeg snakket om i den korte versjonen) at man vil at ’muslimer kan være det de er’ men:

-de skal kle seg som alle andre;

-de skal drikke alkohol som alle andre;

-når det gjelder troen, skal de legge den fra seg når de beveger seg i det offentlige;

-de skal gå på en offentlig skole.

Kort sagt, de skal assimileres. Antageligvis er det det som må til for at man skal føle seg trygg, at landet ikke skal forandre seg til noe man ikke ønsker. Og selv om kristne verdier, sekularisme og demokrati gir muslimer rett til å være som de er, så er en del av dette samfunnet ikke villig til å gi dem denne retten for da ville man fortsatt måtte takle det noen her kallte for ”trussel”.

Når ’nasjonal identitet’ og dets stolthet sklir over til arroganse og blir ekskluderende da er det snakk om nasjonalisme: ”nasjonalfølelse som får uttrykk i en aggressiv el. nedvurderende holdning til andre nasjoner” (se ordboken).

Nå er det også tydelig hvorfor denne gruppen føler at den er nødt til å stigmatisere ’den andre’ i dette tilfellet muslimer. Hvorfor muslimer i Norge skal forklare seg eller trenger å ta avstand fra det som skjer i andre deler av verden og muslimer til og med gjør det. Men når var siste gang den kristne delen av dette landet tok avstand fra det at prester hadde forgrepet seg på barn? Hvem i dette landet ba om unnskyldning da det endelig ble tydelig (noe man visste fra før) at det ikke finnes masseødeleggelsesvåpen i Irak, grunnen til for å føre en krig. Når tok de avstand fra at en norsk dame ble satt i fengsel fordi hun hadde narkotika i bagasjen hennes? Det er ”en velkjent knep” for å bruke ordene til noen her at man trenger å rettferdiggjøre seg selv, sin egen politikk, ved å vise en annens i dette tilfellet muslimers urettmessighet. For f.eks. når og hvordan forandret en ’rett’ som alle andre nordmenn har (takk til den som var så snill å kopiere en del fra loven ang. privatskoler) til ”Dere er kravstore og ikke minst prøver dere å få Norge til å følge deres regler.” og ”hvorfor presser dere deres vertsland å ha deres regler?”

”Så vidt jeg har forstått kommer dere muslimer til et kristent land. Det visste dere vel?” Norge ønsker og noen til og med oppfører seg som om dette landet er verdens navle. Den ønsker å profilere seg som et demokratisk land med fri meningsytring, relgionsfrihet etc. Kan det hende at det er akkurat derfor asylsøkere og flyktninger (”en person som er på flukt!”) da ønsker å komme hit? For ikke å snakke om det ansvaret man har når man er i krig med andre land. Men når de da har kommet hit så sier vi ’beklager, gjelder ikke for dere’?! Kanskje også derfor at ’snikislamisering’ ble tatt i bruk. Interessant: så en gruppe muslimske flyktninger som har kommet sammen et eller annet sted i verden og har avtalt at de skal islamisere Norge? Hva ville man kalle dette for da: kristne som utdanner folk til å bli misjonær for så å dra til alle verdens kroker for å gjøre hva…? Og alt dette med statsstøtte…

Så man kan spørre seg hvem er ”ekstremisten” her? Hvem er den som prøver ”å indoktrinere” for å bruke de ord som man har brukt her? Og kan det hende at det er derfor at det ikke var så mye meg som deler verden i ’dere’ og ’vi’ men den som skrev at ”og dere blir DERE så lenge dere ikke aksepterer vestlig kultur”?

Så når man da snakker om ”norsk levemåte” og ”vårt levesett”, da spør jeg meg hva det betyr. Er det å spise den maten som nordmenn spiser? Jeg gjør det, selv om jeg ikke liker alt. Er det å stå på skøyter? Jeg har lært det. Er det å stå på ski? Vel for å være helt ærlig så har jeg lyst til å lære det. Er det å lære seg språket? Beklager hvis det ikke er helt perfekt. Er det å være med i dugnad? Jeg er med og jeg synes det er fantastisk at det fortsatt finnes slikt. Er det å si ’takk for maten’ eller ’takk for meg’? Jeg gjør det når jeg har vært på besøk. Er det å prøve å forstå nordmenn og være engasjert? Er dette et godt nok eksempel, selv om man kanskje ikke er fornøyd med det jeg skriver? Jeg vet ikke hvor mye mer integrert jeg skal være og likevel blir jeg ikke godtatt for det eneste man ser er en muslimsk dame med hijab. Eller kanskje er det å tenke som en nordmann gjør, kjøre i samme sporet som ham/henne?

Sluttbemerkninger

Jeg har ikke tilskrevet dette samfunnet noe som den ikke hevder å være. En god del finnes i reaksjonene deres, noen subtil, noen tydelig: fra arroganse til frykt, til forutinntatte meninger, til den sosiale mekanismen som heter etterlikning (som forresten ikke slutter i barndommen). Det eneste jeg har prøvd å få frem er sammenhengen og gå dypere enn de fleste av oss ønsker eller kanskje klarer å gå.

Jeg vet ikke hvor på målestokken hvert enkelt individu her befinner seg: er det ren uvitenhet, frykt, arroganse, diskriminering, dobbeltmoral, etc.? Og for meg er det ikke viktig å vite heller. Selv om en del her generaliserer og stigmatiserer, så skal ikke jeg kalle alle sammen for nasjonalister. Jeg vet at dette er bare en del av deres ansikt. Men jeg bagatelliserer ikke de som gjør det til sitt livsverk å ødelegge islam. Dessuten vet jeg også at denne skeptisismen, (fremmed)frykten og til og med arrogansen finnes i forskjellige former. Man kan kjenne den når sønnen eller datteren kommer hjem med en fremmede (ulik andre man er ’vant’ til) eller man kan kjenne den når f.eks. en nordlending flytter til en liten landsby på vestlandet. Man skulle nesten si at slikt oppførsel er menneske egen. Likevel begynner det å bli ganske så irriterende (og) irrasjonelt siden det er basert på forutinntatte meninger, generaliseringer etc. etc. Dessuten bygger man sitt monolog på ord som man ikke engang vet betydningen til eller hva de innebærer: integrering, assimilering, kristne verdier, sekularisme, demokrati. Så man kan bare gjette hvordan det er med kunnskap om islam. Eller gjør man det med vitende vilje, tåkelegge ordene?

Det er mange ting jeg ikke har snakket om som f.eks. mønster, splid og hersk, manipulasjon, grunner til at vi krangler i detaljene, hvorfor vi ikke klarer å tenke i sammenhenger og konsepter etc. Det ville ha ført alt for langt. Dessuten spørs det om noen har klart å lese alt dette her og ikke bare med en gang har hoppet til slutten J

En som er seg bevisst sin edderkoppfobi leter etter bekreftelse for sine følelser hos like-tenkende for etter det å konfrontere seg selv med sin fobi. Er det ikke på tide at ’den gruppen som etc. etc.’ gjør noe med det? Til det kritisk tenkende og uavhengige menneske: er det ikke på tide å tørre å lese de bøker som forteller hva islam har tenkt om seg selv? Eller med et åpent sinn sette seg ned med en muslim og snakke om hans/hennes tro? For nå endelig finne ut hva den røde tråden er og for så å finne ut av hvor variasjonene og ekstremismen ligger?

Hvem er din autoritet? Den som lar deg føle deg behagelig i din frykt?

Pakiza

(*)”Hva er misoppfatninger? Misoppfatninger vil være grunnfestede holdninger som blir stående i veien for en logisk og riktig tilnærming til en problemstilling. Et eksempel: Far og sønn kommer ut for en trafikkulykke. Faren omkommer og sønnen blir brakt hardt skadd til sykehuset. På operasjonsbordet utbryter legen: “Men det er jo min sønn”

Hvordan er dette mulig? Legen er selvfølgelig en kvinne, men selv i våre dager vil mange ha problemer med å komme frem til dette svaret fordi vi har en grunnfestet oppfatning av at leger er menn. En misoppfatning siden dette er faktisk feil. På spørsmålet: “Er alle kirurger menn?”, ville vi ikke vært i tvil om svaret, hvilket på sett og vis underbygger påstanden om at mange vil fungere greit innenfor et fagområde med sine misoppfatninger, men det vil stå i veien for den dype forståelsen vi er ute etter.” (fra: http://home.no.net/torfroy/skole/Faga98.htm)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi velger alle det vi velger fordi vi tror at vi blir mer tilfredse eller lykkeligere av de valg vi tar. Like mye som en hvilken som helst nordmann eller annen verdensborger har jeg rett til å bli lykkelig. Det at jeg har valgt islam burde ikke gjøre noen forskjell.

Ens identitet blir tydelig når man klarer å svare på spørsmålet ’hvem er jeg’ og ’hvor tilhører jeg’. Muslimske barn vet ikke alltid hvor de tilhører eller hvem de er – ofte blir de dratt i alle retninger med alle dets følger. Vi muslimske foreldre ønsker at de skal bli muslim. Det er vi som elsker dem og vi som vil gi dem det beste vi har. Vi har tross alt valgt det beste for oss selv, så da burde vi vel gi det også til våre barn.

Samfunnet hevder at alle får lov til å velge, men setter samtidig sine betingelser når det gjelder muslimer. Disse betingelser har lite å gjøre med tilfredshet, kjærlighet og det indre. For den som lever i dette samfunnet og som er med på det ‘den store strømmen’ gjør, tar OGSÅ et valg. Og det valget man tar, om det nå er aktivt eller passivt er ikke mer legitimt enn det valget jeg tar.

Det at barn ikke vet hvor de tilhører trenger i seg selv ikke være et problem heller, synes jeg. Vi leter alle og noen trenger lengre tid for å finne ut av hvem de er og hvor de hører til. Mange klarer å fungere likevel, det har delvis å gjøre med selvtillit. Der det kan oppstå problemer er når vi føler at vi ikke blir godtatt av det samfunnet vi lever i, og når motstanden vi opplever går utover vår sjelefred.

Dessuten når jeg blir fortalt at muslimer ikke får lov til å ha sin egen privatskole fordi vi da ikke ville være i stand til å integrere oss, da setter jeg spørsmålstegn ved det. Integrering er for så vidt jeg har forstått at man kan beholde sin identitet og integritet, men samtidig klarer og får lov til å finne sin plass i samfunnet. Når mine barn eller jeg blir pålagt å være med (etniske) nordmenn, med tanke på at jeg da skal kjøre i samme sporet, at meningen er at jeg skal bli idémessig så lik dem som mulig, da snakker vi ikke mer om integrering men assimilering.

Tilfredse mennesker, lykkelige mennesker, de som har selvtillit lar seg lettere integrere. De som er klar over sin identitet, de som vet hvem de er og hvor de hører til vil være mer tilfredse. Disse vil være åpen for andre, ha tillit til andre og vil fungere bedre i samfunnet. Jeg forstår at lykke og tilfredshet ikke er et viktig nok grunnlag for politikere, men hvis det nå tjener samfunnet, økonomien? En tilfreds arbeidstaker er åpen for andre, er villig til samarbeid, er villig til å yte mer. Er det ikke derfor det også finnes arbeidspsykologer på jobben?

Historien har vist gang på gang at det ikke går an å påtvinge andre sine idéer. Forandringer må komme innenfra, ikke utenfra. Man sier at i Norge har man frihet til å velge, men hvorfor settes det da betingelser ved mine valg? Man sier at Norge er et demokrati, hvorfor skulle en muslimsk skole da ikke passe i dette samfunnet? Man sier at dette er et sekulært samfunn, hvorfor er det da mulig at akkurat KrF har vært i stand til å styre dette landet?

En mulighet for å hjelpe muslimske medborgere til å være en godt fungerende og integrert del av dette samfunnet er akkurat  å gi oss denne skolen – hvor skummelt det enn virker. Det er en selvfølge at alle fag burde være på norsk, og som ved alle andre privatskoler så må regelverket overholdes.

Pakiza

(selv om dette ikke direkte gjelder hijab, så gjelder det vel å velge islam)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Salaam aleikum

Jeg mottok følgende melding på ett nettsted i dag:

…men det jeg bestandig undrer meg fælt over når jeg ser en ung norsk jente som er blitt muslim, er HVORFOR?? Man er (i mine øyne) heldig som er født fri til å ta sine egne valg, og leve akkurat som man selv vil. Så det vekker min nysgjerrighet om hva det er som gjør at norske, frie kvinner sier opp sin frihet for en religion..

Jeg vet ikke hvordan jeg skal svare på sånt. Er det ikke akkurat det jeg har gjort da? Har jeg ikke tatt mitt eget valg? Lever jeg ikke akkurat slik jeg selv vil? Er jeg ikke lenger en «norsk, fri kvinne»? Har jeg «sagt opp min frihet» for å velge islam?

Jeg tok mitt eget valg den gangen for 15 år siden, da jeg valgte islam. Jeg bodde enda hjemme hos mine foreldre, ingen mann i sikte, og ikke noe planer om å finne en heller. Jeg gikk på skole, var russ og levde ett normalt liv. Så skulle jeg begynne å leve det livet jeg ville. Først da var det jeg ikke var så fri lenger. Min mor ville ikke at jeg skulle begynne med hijab. Min far ville ikke at jeg skulle gifte meg. Mine venner ville ikke at jeg skulle slutte å gå på byen. Så jeg var ikke så fri alikevell. Samfunnet hadde forventninger til hvordan en 18 år gammel jente skulle leve. Kanskje ikke tvang, men «sosial tvang» på mange måter. Forventninger kan oppleves som tvang.

I to år fikk jeg faktisk ikke leve slik jeg selv ville. Klart, mye av det var fordi jeg var svak selv, og ikke sto på mitt, det eneste jeg gjorde av det folk rundt meg ikke ville, var at jeg giftet meg. For min far het det at vi «var forlovet», fordi å si til folk at jeg gifta meg med en jeg hadde kjent i en måned eller noe, ble for pinlig, selv for min far som faktisk gir en god beng i hva andre mennesker mener. Så flyttet jeg fra min lille hjemby, og turte leve slik jeg selv ville. Jeg begynte å bruke hijab, omgi meg med praktiserende muslimer, og livet gikk sin vante gang. Jeg fikk barn, jeg ble skilt, jeg ble gift igjen, og fikk barn igjen. Som en hvilken som helst annen nordmann. Det skjer jo at norske par skilles også, og det skulle ikke være noe verre at vi ble skilt heller, min eksmann og jeg, selv om vi var ett «flerkulturelt ektepar».

For andre rundt oss, var det ikke så uproblematisk. «Var han slem mot deg?» «Krevde han at du skulle ha hijab, vell, nå kan du jo slutte med det, nå er du jo ikke gift med en araber lenger.» Eller klassikeren «Nå er du jo ikke muslim lenger, bli med på byen da». Da var det dette med forventninger igjen, da. At jeg skulle «ikke være muslim lenger» fordi jeg ble skilt. Var jeg ikke muslim før jeg giftet meg også, kanskje? Så de meg ikke da?

Så JA, jeg har i aller største grad tatt konsekvensen av at jeg er vokst opp fri til å ta egne valg, og fri til å bestemme over mitt liv, og blitt muslim. Og endelig føler jeg meg virkelig fri til å ta de valg som handler om mitt liv, og min kropp. Jeg kan selv bestemme hvem jeg skal vise min kropp til. Jeg kan selv bestemme hvem jeg skal gifte meg med. Jeg kan selv bestemme hva jeg skal ha på meg, og jeg kan selv bestemme hva jeg skal gjøre med mine egne penger.

Alhamdulillah for islam!

-Nabila

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til alle som kanskje trodde at hijab var et nytt fenomen:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter Siv Jensens snikislamisme-utspill svarte Per Kristian Foss med å si at dette minnet om opptakten til jødeforfølgelsene før 2. verdenskrig.

Jeg pleier ikke å like overdramatiseringer, men jeg må innrømme at som muslim kjenner jeg meg faktisk igjen i beskrivelsen. Mange fnyser kanskje og kaller sammenligningen utidig og urealistisk, men jeg føler på en aldri så liten frykt for hva som kan komme til å skje hvis debatten om og med muslimer i media for det meste skal bestå av provokasjoner på provokasjoner “for å få fram reaksjoner”. Så får man stort sett lite gjennomtenkte svar tilbake som gjør islammotstanderne enda mer irriterte. Hva skjer når folk blir provosert gang på gang? Jo, det sprekker til slutt. Slik kan vi fortsette å irritere hverandre til det går galt, hvis ingen er villige eller i stand til å ta ansvar og prøve å komme fram til en felles forståelse, fordi alle er så provoserte at man ikke klarer å tenke klart og rolig.

Det florerer allerede av meningsløse konspirasjonsteorier: Muslimene tar over landet/verden.  Snikislamisering. Vi går i retning av et muslimsk samfunn. “Islamsk flertall i Oslo innen 2029″
Irrasjonelle fordommer: jeg tror ikke jeg skal begynne på listen engang. Noe av det mest påfallende for min egen del er at alle tror jeg er er undertrykket, dum og stakkarslig med en gang jeg kler på meg et skaut, mens hvis jeg bruker hue med sjal rundt halsen, da er jeg straks en vanlig kvinne.
Angrep på muslimer: Tror dere at dette ikke skjer allerede? I dag, i Norge. En venninne av meg har blitt truet med våpen på høylys dag, og fikk revet av hijaben sin.
Hos en annen bekjent kom to norske unge menn og banket på døren, og spurte om han var norsk muslim. Da han svarte ja, banket de ham opp.

Det er denne retningen det går i.

Er det slik dere ønsker Norge skal være?

Det skrives så kjekt at advarslene mot islamisering har en reell begrunnelse, og derfor kan man ikke sammenligne det med opptakten til jødeforfølgelsene. Tror dere nasjonalsosialistene i 30-tallets Tyskland lanserte jødeteoriene sine samtidig som de skrev at det var irrasjonelt og ubegrunnet?

Bosnia er friskt i minne, hvor mennesker som hadde vært naboer og venner gjennom mange generasjoner plutselig myrdet hverandre. I bunn og grunn bare fordi det ble lagt opp til den rette hat/mobb-mentaliteten.

Jeg har også egen familiehistorie som murrer i bakhodet når jeg leser muslimfrykthysteriet rundt om på vgb og i nettdebattene. Min oldefar kom til Norge fra Tyskland rundt 1910, giftet seg med en norsk kvinne og slo seg ned her for godt. Etter krigen var familien ødelagt, han selv var nervevrak, kona død, sønnen ble fenglset og banket opp av nordmenn og naboene hadde forsynt seg med alt innbo i huset. Alt kun fordi de hadde feil nasjonalitet. 

Ikke kom og fortell meg at dette ikke kan skje igjen.

Også Europarådet kritiserer den norske debatten og sier at den er preget av av rasisme og fremmedfrykt. Så kan vi prøve å legge fra oss hysteriet og snikeredselen, og heller samarbeide for en bedre framtid, med respekt for hverandre, uten at vi må være dumme nok til å la historien gjenta seg?

Mvh

Hadia

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I det første innlegget vårt på bloggen ble vi bedt om å fortelle hva vi tenker angående noen påstander om hijab. Vi svarte på de fleste av disse i kommentarene til innlegget, men siden det ble så langt legger jeg det ut som en egen post.  Nå skal du også få svar på den siste påstanden som jeg ikke rakk å skrive noe om før nå.

Påstand 1: “Negativitet rund hijab debatten er tuftet på islams historie, konflikter og vansker rundt integrering.”

Ja, hva slags negativitet mener du? Hvis jeg skal fortelle hvordan denne debatten oppleves fra min side, så blir det negative at jeg føler meg uglesett av store deler av landsmennene mine, bare fordi jeg har en annen tro. Det er ikke så oppløftende fra min side å lese at mange tror at jeg ikke kan velge selv, og at jeg i det hele tatt ikke vet hva som er best for meg. Spesielt når jeg vet godt at jeg er en intelligent kvinne som er dyktig i både studier og arbeidsliv, og jeg i tillegg klarer å oppdra noen herlige barn
Da skurrer det her også Så jeg tror det hele koker ned til at fakta og realiteter er så tilslørt at det er vanskelig for alle å få kontakt med de forskjellige sidene av saken. Hvis vi skal klare å komme til bunns i noe, så er det viktig at vi får, og gir oss selv en mulighet til å forstå hva vi snakker om.

Hvis du tenker på at mange har “blitt lei” av å stadig høre om problemer med muslimer, så er det nok noe i det. Klart man blir lei. Det er det samme som jeg snakket om over egentlig. Alle sidene i denne debatten er i det hele tatt leie av negativitet, og det viser seg i de sterke følelsene som har kommet ut her.

Jeg mener jo at som voksne mennesker bør vi kunne klare å heve oss litt over de største følelsesutbruddene, slutte å provosere hverandre bare for å “se hva som skjer” og heller snakke fornuftig sammen, ikke sant?

Påstand 2:
“Hijab er en stille protest, og samlet identitet, mot samfunnet(uniform)”.
For noen kan det vel være noe i det du sier der. Kanskje spesielt for noen ungdommer. Alle har jo protestfaser i livet En del muslimsk ungdom gjør faktisk også opprør mot sine foreldre ved å praktisere islam. Mange har foreldre som ikke er voldsomt interesserte i religion, og ikke vil at barna skal ha noe med det å gjøre heller. Eller barna opplever at foreldrene lever etter noe de tror er islam, men viser seg å ikke være det (for eksempel skikker som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap). Dermed ønsker ungdommene å ta avstand fra dette samtidig som de selv klart identifiserer seg som muslimer . Men for de aller fleste er det nok andre grunner til å velge å bruke hijab. Hijaben gir en ytre følelse av samlet identitet, det er klart. (Men du skal se at vi kan være veldig uenige selv om vi kan se enhetlige ut). Likevel er det ikke nødvendigvis noen protest med i bildet.

Jeg ville sagt at vi velger dette FOR Gud, og FOR oss selv. Ikke MOT noe annet.

Påstand 3: “Hijab brukes også for å beskytte æren til mennene i familien”.

Dette er nok en realitet som har blitt oppkonstruert i enkelte samfunn – men jeg vil helt ærlig påstå at det ikke har grunnlag i islam.
Det er heller ikke min realitet, og har ingenting med å gjøre med grunnene mine til å bruke hijab.
Jeg vil sterkt betvile om noen norske muslimske kvinner bruker hijab for å beskytte æren til mennene i familien deres. Jeg vil også betvile om særlig mange norske muslimske menn har denne oppfatningen. Jeg har ihvertfall aldri møtt den her.

Islam er veldig klar på det at enhver til syvende og sist er ansvarlig for seg selv, sin egen tro og sine egne handlinger. Ingen kan “bære en annens byrde” som det heter.

Men jeg er helt enig at i praksis har vi muslimer på verdensbasis en del store problemer med hva som har blitt vektlagt og hva som har blitt skjøvet unna, av Koranens lærdom. I de siste århundrene har det blitt lagt for mye vekt på kvinners underdanighet framfor ansvar, og menns “ære” framfor ansvar. Men dette har lenge vært i endring, og de aller aller fleste som er interessert i å praktisere islam i dag, og har tilgang på bøker, er aktive på å tilegne seg kunnskap på egenhånd framfor å følge blindt med på tradisjoner.

Påstand 4: Denne får jeg ikke helt tak i et konsist sitat på, men jeg prøver på: “Hijaben er et mektig symbol innen islamsk religion, politikk og kultur”.

Her kan vi jo holde et timeslangt foredrag. Men jeg skal prøve å gi deg kortversjonen av mine tanker omkring det du nevner.

For det første: Hva er denne islamske politikken som hijaben skal være et symbol på? Dette forutsetter liksom at muslimer over hele verden har en felles politikk. Det blir en helt absurd tanke for min del.
Blant folk som alle ville definert seg som muslimer finner vi alt fra venstrepolitikere, høyrepolitikere, Ap-politikere, pasifister, jihadister, demokrater, nasjonalister, miljøforkjempere, spiritualister, ja til og med ateister og folk som ganske enkelt gir blaffen i alt som har med politikk å gjøre.

Det finnes ingen “islamsk politikk” i virkelighetens verden.

Det eksisterer såklart politiske retningslinjer i islam – men det er per i dag ren teori. Det finnes ingen enighet blant muslimer i dag som kunne utgjort en islamsk politikk i praksis.

Jeg skjønner så godt at det er enkelt å gå ut i fra at muslimer er muslimer, og alle tenker likt – men det er like absurd som som om man skulle påstå at alle kristne tenker likt fordi de er kristne. Muslimer er delt i så mange retninger og forståelser og praksiser at det er umulig å enes om en islamsk politikk.

Det samme kan sies om kultur. Muslimer finnes over hele verden, og omfatter kulturer som er veldig forskjellige selv om de har ett fellestrekk, nemlig at en del av menneskene som lever i disse kulturene definerer seg selv som muslimer. Det er ikke mange likheter mellom kulturen til muslimer i Kina og muslimer i Ghana for eksempel – bortsett fra det at de alle kaller seg for muslimer.

Når det gjelder religionen selv, så blir det også vanskelig for meg å kjenne meg igjen i påstanden om hijaben som et religiøst symbol.

Den er ikke et symbol. Hijaben er et plagg og en væremåte, ikke et symbol. Den betyr ikke noe annet enn det den er. Selv om mange elsker å tillegge den betydninger. Det finnes ingen læresetninger i islam som ligner på kristendommens “kvinnene skal dekke til hodet fordi mannen er kvinnens hode” eller noe som helst i den duren.

Det er ikke et symbol på underdanighet eller mindreverd eller merverd. Det er en klesdrakt. Mennene har også sin pålagte kleskode. Skal mannens skjegg eller korte bukser være et symbol på hans mindreverd eller fortreffelighet?

Det høres absurd ut eller hva? Jeg tror den eneste symbolikken som finnes i denne sammenhengen er det “utenforstående” i ordets beste mening, leser inn i den.

All denne praten om symbolikk er en virkelighet jeg ihvertfall ikke kjenner meg igjen i.

Påstand 5: “Taqiyya og tikman er islamsk praksis som går ut på å skjule sine egne hensikter eller meninger dersom man er utsatt for fare, eller det er til det beste for religionens interesse og spredning.”

Dette har ikke noe med hijab å gjøre. Men siden mange har fått inntrykk av at muslimer er pålagt av religionen vår å lyge når det måtte passe sånn, skal jeg prøve å gi deg et svar.

Først må jeg si at det føles like tullete hver gang å skulle svare på spørsmål om jeg lyger. Det blir uansett opp til deg å tro på om jeg snakker sant eller ikke.

Dette begrepet eksisterer, men det er ikke noen fullmakt til å lyge og bedra “til beste for religionens interesse og spredning”. Når det gjelder å invitere mennesker til å komme til islam, ville det jo være helt selvmotsigende å lure dem til å bli muslimer. Hvis en ikke blir muslim på riktig grunnlag, ja da er en jo ikke muslim da. Faktisk har jeg opplevd flere ganger at folk som ønsker å konvertere til islam har blitt spurt om de virkelig er seriøse, om de har forstått hva islam innebærer, om de ikke vil tenke seg om enda en gang, om de ikke har noen tvil osv osv. Akurat for at det skal være et valg basert på sannhet og ærlighet mellom en selv og Gud.

I islam er det også slik at målet helliger ikke middelet. Man kan ikke bruke forbudte metoder til å oppnå nærhet til Gud. Nærhet til Gud/Allah er det ultimate målet med alt i islam.

De gangene det er tillatt og noen ganger påbudt å lyge, er når man er nødt til det for f.eks. å beskytte noen fra fare, eller lignende. For eksempel kunne jeg lyge med god samvittighet da en kvinne overnattet hos meg etter å ha gått fra en mildt sagt plagsom ektemann, og han kom og banket på døren min og forlangte å få komme inn og ta henne med seg. “Nei, de er ikke her, gå vekk”. Det er også tilfeller i norsk lov hvor man kan gjøre seg skyldig i kriminelle handlinger hvis man ikke lyger. Om noen forteller meg at de har tenkt å drepe en person, og spør meg om hjelp til å finne vedkommende, er jeg pliktig til å lyge for å ikke bli medskyldig.

Som alt annet kan dette begrepet misbrukes, og det ville forbauset meg lite om noen hadde klart å grave opp noen sitater fra nettet som tyder på at påstanden din er sann. Men dette er marginale synspunkt og/eller bevisst misbruk for å prøve å vinne støtte til en ide eller lignende.

Vel, håper det var litt tankeføde til dere i kveld.

Sov godt

Mvh

Hadia

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv om jeg unektelig vil tro at det ville ha blitt hyggelig her til lands om han så gjorde!

Ha en god dag du Basim!

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=547235

Sonrisa

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt pussig at Siv Jensen nå advarer mot “snikislamisering”. Fordi en kvinne sendte et brev med spørsmål om hun kunne bruke hijab i polititjeneste. Hun fikk nei, og har gitt opp drømmen sin. Sånn var det.

Det vi har lest om og om igjen i nettdebatter og på blogger siden det, er at muslimer stiller særkrav. Hvor er kravene spør jeg? Hvilken muslim har krevd noe som helst her? Og hva er egentlig så snikete med å kreve noe?

Klart, det har vært henvist til religionsfrihet og ytringsfrihet i debattene i media. Er det kun avisredaktører som får påberope seg slike menneskerettigheter? Jeg trodde de fleste ville være glade for at muslimer tydeligvis er for ytringsfrihet. Men det er litt sånn damned if you do and damned if you don’t. En muslim har tydeligvis ikke like stor rett til å si hva hun mener. Da er hun snikete og krevende.

Helt ærlig forstår jeg ikke hva Siv er redd for. Er hun redd for meg? Den snikete muslimen? Jeg er da et ganske vanlig kvinnemenneske som bare vil leve i fred og ro, få se at barna mine vokser opp og har det bra, besøke venner og familie, gå på tur i fjellet og lage fotoalbum.

Frp vil ikke “tillate særkrav fra enkeltgrupper” hm… Det var bra de ikke satt ved makten under kvinnekampens glansdager heller. Sånne særkrav fra grupper kan vi ikke ha noe av. Eller kanskje muslimer skulle begynne å stemme fram Frp, som i regjeringsposisjon da helt sikkert ville avskaffe homofile ekteskap som kom gjennom ved et særkrav fra en enkeltgruppe. Ingen krav fra funksjonshemmede om rullestolheiser eller piping på trafikklys her i gården. Samene burde skjelve i buskene. Sykehuspasienter må ta til takke med korridorbehandling. Ingen særkrav!

Eller kanskje Siv bare skulle sagt: “Ingen særkrav fra en enkelt gruppe”…?

Heldigvis er det flere som ser at uttallelsene hennes er for drastiske.

Hadia

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har sett deg i mange år, for mange år siden, for et liv siden så jeg deg. Da var du rar. For et liv siden var du fra en annen planet, en planet der slike som deg bodde sammen og snakket et språk som vi andre her på jorden ikke kunne forstå. Det var et språk du var tvunget til å snakke av din mann eller din far. De bestemte hvordan du skulle gå, føre deg, te deg, kle deg og hvor du kunne og/eller skulle befinne deg til enhver tid. For et liv siden hadde du ikke stemmerett eller valg. Du hadde ikke muligheten til å spise godt og le. Barnene du fikk hadde du til låns, de tilhørte din mann. Du døpte dem rare navn og tillot at din mann slo dem.
Når jeg så deg, for et liv siden, fremsto du som skremmende og eksotisk for meg. Jeg følte medlidenhet med deg på grunn av det triste livet de andre hadde satt deg til å leve. Jeg var redd deg fordi du ikke viste meg deg selv. Du deltok aldri i diskusjoner, men om du ble spurt om noe fikk jeg alltid dårlig samvittighet på grunn av svaret ditt. Du svarte alltid med en sikkerhet og en trygghet i stemmen din som jeg alltid missunnte. Men dette sa jeg ikke til noen. Man holdt ikke med deg for et liv siden. Du var rar. Det var deg vi snakket om når du ikke var til stede. Og det var du som regel ikke. Du var på den planeten og passet på din manns barn helt til den dagen han fant ut at han skulle gifte bort sin datter eller sin sønn. Eller du var opptatt med å planlegge den grusomme omskjæringsfesten til din unge datter, der hun skulle lemlestes i Guds navn. Kanskje var du ikke med oss fordi din manns fettere skulle ha oppvartning hjemme hos deg. Mat, drikke, rene klær…. ja, mulig du ble lånt ut til dem også slik at de kunne hygge seg med deg. Du var jo ikke verdt noe for din mann uansett, for et liv siden.
Det luktet så rart av deg. Sikkert en lukt som er var helt vanlig på den planeten du kom fra. En ekkel søt karry-lukt, blandet med svette og gråt… det siste var jeg helt sikker på for et liv siden. Jeg var helt sikker på at du gråt mye. Ditt lilv var jo ikke verdt noe her på jorden. Du var bare stakkarslig og ubetydelig, uten mening og standpunkt. Det var skrekkelig synd i deg for et liv siden. Og vi var mange som mente det slik. Vi skulle gjøre noe vi… alle vi skulle gjøre noe slik at du skulle få det bedre. Vi skulle virkelig ta i et tak å endre livet for dere på den planeten der, uansett hvor den nå måtte være. Den var noe vanskelig å finne denne planeten. Jeg leste faglitteratur, reisebrev, personlige historier fra andre som var der du var. Da jeg hadde lest i noen år døde jeg. Der sluttet kapittelet “for et liv siden” og her og nå begynte. Jeg ble født på ny. Ash-hado al-la ilaha illa Allah wa ash-hado anna Mohammadan rasoul o-Allah
Jeg ble kjent med deg, jeg besøkte deg på planeten der du er og jeg ville ikke tilbake igjen. Du har det så fint på denne planeten her. Jeg ser at din mann elsker deg og at deres oppgaver for å bære hjemmet opp og fram er klare og tydelige og det finnes intet behov for å krangle om hvem som skal vaske koppene, hvem skal måke snø og hvem skal legge barn. Dere vet det. Din mann er ikke ute med sine venner å drikker seg full. Han er hjemme sammen med deg og trives med det. Den rare lukten kommer fra nydelig mat som du med kjærlighet og glede lager for din familie. Mannen din sier at om ikke kvinnen i en familie er lykkelig kan ikke familien være lykkelig. Kvinnen er bærebjelken i det sosiale i din familie. Jeg erindrer så vidt at jeg var bestemt på å hjelpe deg av med hodeplagget ditt. Men jeg ser ikke poenget i det lengre. Plagget bærer du slik det er bestemt for deg og slik du selv ønsker. Din mann har ingen rett til eller mulighet til å kreve verken at du skal ha det på eller ta det av. Det er du som bestemmer selv. Og jeg ser det er helt naturlig. Din manns fettere kommer ikke å krever deg. Dere er alle en stor familie som lever med respekt for hverandre og for hverandres roller. Og deres egne.
Din datter er ikke omskjært og du tar avstand fra slik lemlesting. Din mann gjør også det. Jeg hører på at dere snakker om denne kjærligheten dere bærer på. Sannheten. Gleden. Og jeg føler det. Jeg bærer også på dette. Jeg er her og nå.
Jeg spør deg hva som er årsaken til at du aldri er der jeg er. Der vi andre er. Du forklarer meg trygt at du vil heller være sammen med din familie og nære venner og at din tro sier noe om hvordan vi skal te oss i forhold til hverandre. Du sier at du ikke drikker alkohol og føler intet behov for det. Og jeg må innrømme at jeg ser du snakker sant. Her på denne planeten er det godt å være. Her er det familien som står i sentrum og en tro på det gode og det virkelige i det daglige liv. Ingen skjønnhetskonkurranser, ingen trutemunner og flørting. Så nydelig.
Du er min søster. Du bor ikke på noen planet. Du viser meg hver eneste dag at livet er en gave. Ditt tålmod og din kunnskap gjør meg ydmyk og glad. Du viser meg at det er mulig å finne sine indre verdier og tro på dem, vise seg frem som den man er uten å være redd for å gjøre noe som ikke er akseptert. Hver dag må du stå mot slike som jeg var for et liv siden. Før jeg døde og ble født på ny. Før jeg fikk utlevert sannheten og gleden i mitt hjerte. Før Gud.
Hver dag må du møte de redde blikk, de blikk som gir deg vonde følelser. De blikk som du bare må lære deg å leve med. Hver dag må du forsvare dine verdier. Jeg spør deg hvorfor du ikke kaster deg inn i diskusjoner. Du svarer med et smil at du alltid svarer når du blir spurt. Men at så lenge du ikke er sikker på at du har noe positivt å bidra med, som kan gi noe positivt til menneskene rundt deg så kan du like gjerne la være. Igjen blir jeg flau, ydmyk, fyllt av dårlig samvittighet. Du har intet behov for å vise deg. Intet behov for å vinne. Du er bare den du er og det er nok.
Du er mitt forbilde kjære søster. Og du er ikke en, du er mange, alle.
Jeg er så glad for at jeg får lov til å kjenne deg, dele ord og tid med deg. Du lærer meg så mye og jeg vil for alltid være takknemmelig for det. Jeg ber for deg kjære søster. Jeg ber om at du må bli belønnet for din gavmildhet, din skjønnhet og din styrke. Du er verdt så mye. Planeten du var på har forsvunnet. Det var aldri noen planet der du var. Planeten var min egen sjel. Jeg hadde bodd der lenge, uten å forstå at det var jeg som trengte hjelp. Du sa det aldri til meg kjære søster. Du bare viste meg at det finnes noe annet. Og det var jeg selv som ønsket meg dit du var. Til sannheten og kjærligheten. Tryggheten og styrken.
Takk Gud for alle mine søstre og takk for at du gir dem slik styrke!

Sonrisa

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I lys av diskusjonen som pågår vedrørende hijab så blir det nødvendigvis slik at man gjør seg endel refleksjoner, tanker om du vil, som kan være vanskelig å feste til papir men jeg prøver.
Jeg er etnisk Norsk muslim, like Norsk som kålrota. Jeg bruker ikke hijab, om det er hodeplagg vi forstår når vi sier hijab. Resterende hijab bærer jeg med all verdens selvfølgelighet. Det er det INGEN som reagerer på. Jeg kler meg anstendig; -vidt, langt, dekkende. Jeg lever min hijab selv uten å bære hodeplagget. Jeg er, om jeg skal få lov til å beskrive meg selv i all beskjedenhet, en relativt oppegående; -høyskoleutdannet, karriærebevisst kvinne. Jeg er kjent som rappkjefta, politisk og engasjert i de fleste kretser. Men så fort jeg tar på meg hodeplagget er jeg en undertrykt, hjernevasket, stakkarslig, dum, mishandlet… ja i det hele tatt.

Dette er Norges befolkning for kloke til å fortsette med.

Jeg er den samme MED skaut som uten. Jeg er den samme NÅ som for 10 år siden da jeg ikke hadde en fastsatt religion jeg tilhørte. Jeg elsker fremdeles teater og musikk. Jeg synger fremdeles hver eneste dag. Jeg liker å fortelle vitser å få folk til å le. Jeg setter pris på en feiende heftig diskusjon. Jeg er en AP-politiker som desverre føler seg nødt til å vurdere å melde seg ut av partiet om Karita`s meninger er representativt for partiet.
Hennes uttalelser vitner om en så lav kompetanse på området hun snakker om at en skulle tro at Hege Storhaug var hennes beste venninde.

Jeg er faktisk sånn sammenkoblet at jeg tror bedre om Norges befolkning enn det Karita her presterer å lire utav seg (og få sympati for). For er det slik at majoriteten av befolkningen tror at det å bære et skaut på hodet er det samme som å få sitt kjønn lemlestet…. da har vi faktisk et problem i dette landet.

Om jeg har en tro som tilsier at Gud har bedt meg om å gå med rosa tresko, så er det slik at jeg tror dette er riktig og det er i min fulle rett å ikle meg disse skoene. Om jeg tror på å drikke blod fra dyr så er det heller ingen som bryr seg nevneverdig om det, “så lenge man slipper å være med på det”. Om jeg tror på at Gud har bedt meg om å gi storparten av det jeg tjener til meningheten jeg tilhører… vel så er det såpass vanlig at det er det ingen som reagerer på.
Men om jeg er så uheldig at jeg kler på meg et skaut…… da må hele landet komme sammen om denne vederstyggeligheten!

Vær så snill; alle som har noe å utsette på skautene…. her kommer en oppfordring: 

“Spør meg om min hijab”!

Snakk med en muslim! En kvinne! En hijabee! Spør henne hvorfor går du med skautet ditt? Hva er det som har ført deg til denne avgjørelsen!?! Har noen tvunget deg til å gå med den?!? Om du spør høflig og med respekt og snakker med en muslimsk dame så vil hun svare deg! Det skulle ikke forundre meg om dette kunne ha resultert i brobygging i stedet for distanse!

Jeg har ristet på hodet av sammenligningen til Karita i et par døgn nå. Hun må ha vært særdeles uheldig med sine bekjentskaper i islam. Desverre. Tenk at hun tror at muslimske kvinner bærer skaut fordi vi ikke skal være til fristelse for menn…. det er faktisk så på kanten at det nesten er komisk. En gang hørte jeg også at menn i “muslimland” går med haremsbukser fordi de venter på at Jesus skal bli født på ny, av en mann. En annen spurte meg om jeg måtte slutte å bruke dopapir nå som jeg hadde blitt muslim, for muslimer tørker seg jo i baken med venstre hånd? Og da jeg ble spurt om det ikke er vanskelig å boikotte barnehistorier som 3 små griser og Nasse Nøff (griser)? Og nå Karita….. hijab er det samme som kjønnslemlestelse. Ja ja… vi har i alle fall nok blogg og forumstoff i en tid fremover!

Ha en god hijab-dag damer!!

Sonrisa

Tips oss hvis dette innlegget er upassende